Skrivekløe.
Det er lenge siden jeg skreiv noe annet enn kvalifiseringsoppgaver og eksamensoppgaver og i det hele tatt noe som ikke er knytta til Universitetet på én eller annen måte. Men nå er siste tekst endelig sendt av gårde og det er tomt og det er ingen flere oppgaver som venter på å bli løst. Foreløpig.
Jeg kunne lent meg tilbake og tenkt at “ferie, det skal jeg ha”. Og det gjør jeg også. Samtidig er det denne følelsen av at det fremdeles er ting som må gjøres – ord som må skrives. Så jeg skriver. Og det er fint.
Pausefisk.
Jeg har jobba. Og jeg har hatt ferie. Og jeg har ikke blogga. Jeg har prøvd meg i læreryrket og jeg har lært å skyte (og det med et gevær fra 1942), men jeg har altså ikke blogga. Jeg jobber med noen tanker og har noen idéer som forhåpentligvis kan bli til noe bra etterhvert, men ikke i dag, for i dag regner det og mens vi venter på sola holdes humøret oppe av pene musikkvideoer.
Pimp my mayo.
«Vinn en Mills majonestube i ekte gull» sto det på trikken – med bilde av en majonestube støpt i gull.
Jeg vil påstå at jeg ikke faller under kategorien gold digger og garderoben min er så godt som fri for bling. Allikevel tenker jeg at «ja, hvorfor ikke – hvorfor skulle jeg ikke ville vinne en majonestube i gull?» Og så går det opp for meg at jeg har gått i fella. Jeg har allerede, før jeg i det hele tatt har fått tid til å tenke meg om, sett for meg forskjellige steder og scenarioer hvor det kunne vært både fint, praktisk og morsomt å ha en sånn en for hånda. En majonestube i ekte gull og jeg tenker at det er en mulighet for at jeg kanskje er gladere i blanke ting enn hva jeg har innbilt og overbevist meg selv om i alle disse årene; jeg lurer på hva jeg har misforstått og om dette blir vendepunktet i livet mitt.
Men så er øyeblikket over og jeg lurer på hva jeg egentlig holder på med. For hva skulle jeg egentlig gjort med en majonestube i gull? Jeg har ingen kamin å sette den på og å legge den i kjøleskapet virker mildt sagt bortkasta. Og så tenker jeg at jeg heller kunne tenke meg verdien av denne gullklumpen på konto enn majonestuba i seg selv… og blir i grunn litt skuffa.
Bildet er lånt av Wikipedia og redigert i Gimp.
Semesteret er over.
Og ferien er i gang. Høsten er planlagt og årets første bad er i boks. Universitetet mener at jeg har fortjent en grad og har gitt meg sine gratulasjoner i form av et brev med sløyfe og verdens mest berømte studentersang i en litt mindre pompøs utgave enn denne.
Det har tatt et par dager å komme ned på jorda igjen etter at semesteret blei erklært ferdig. Jeg venter fremdeles på et par resultater, men våger å feire med god samvittighet og håper (veldig hardt) på at alt er gått bra.
Jeg tenker at det er lov. Studiedekanen ved HF sa det og jeg skal ikke krangle. Så jeg har hatt laurbær på hodet og delt dem med andre. Om noen uken får jeg (forhåpentligvis) papirer som sier at jeg er god i fransk og da skal det feires med snegler og rødvin og reker og hvitt.
Fluoriserende Afar.
Vanligvis velger jeg filmer av hval og dypvannsfisk over enda enda et bilde fra Sharm el-Sheikh. Muligens fordi jeg ikke har vært der selv – og litt fordi jeg etterhvert har innsett at det å være under vann og å puste samtidig er noe jeg ikke mestrer særlig godt. Jeg er muligens en smule bitter og har fram til nå overbevist meg selv om at korallrev er pene, kanskje litt kjedelige og ikke er noe for meg.
Det var fram til to dager før eksamen, hvor den pene marinbiologdama tok meg med til Rødehavet utenfor Djibouti for å vise at det – i tillegg til å huse korallrev – akkurat nå, holder på å skape et nytt hav: Afar
Rødehavet blir til en til, og i det bor det korallrev – og inne i dem alger som (hold deg fast) lyser i mørker. De fluoriserer… og tar man med seg en lommelykt med blått lys i og dykker ned i vannet, ser det omtrent sånn ut:
Og det er ganske kult (og bildet er fra Google).
Dagens biologitime består altså i 1: at det stadig er rom for forandring i jordskorpa, 2: at alger kan lyse og 3: at jeg må slutte å late som om jeg vet alt – a priori.
Improv Busters.
Jeg låner denne fra Color me Katie og satser på at noen er interesserte i å gjennomføre noe lignende på Sophus Bugge før semesterslutt:
Gratulerer med dagen!
Bilde: en viss maidag i 1893, malt av herr Krohg.
Fantastiske Canada.
Ghoti på vei tilbake.
En gang i løpet av videregående lærte jeg at «Ghoti» uttales /ˈfɪʃ/ – som fisk på engelsk. Det dreier seg om et ord konstruert for å illustrere uregelmessigheter i det engelske stavesystemet og for at ghoti skal bli fisk, er det bare å følge oppskriften under:
gh uttales /f/ som i tough /tʌf/;
o uttales /ɪ/ som i women /ˈwɪmɪn/; og
ti uttales /ʃ/ som i nation /ˈne͡ɪʃən/.
Og voilà: du har en fisk (og et bilde fra Google).
